En trøkk og en støkk og tid for ettertanke

Våknet tidlig, dagen planlagt. Kaja sov hos en veninne, jeg skulle ut å handle julegaver, min kjære gjøre i stand hjemme til middagsbesøk. Etter middag avgårde for å se på det årlige isshowet som mitt eldste tantebarn skøyter i. En fast juletradisjon for oss. "Kjør forsiktig da, jeg tror det er glatt" sa min kjære, som han alltid gjør når jeg skal ut å kjøre på denne tiden av året. "Jada, jeg kjører alltid forsiktig" svarte jeg, som jeg alltid svarer.

Kjører av gårde, får sladd på bilen, og akkompagnert av Mika's "Grace Kelly" (det var radio;)) kjører jeg i autovernet, går rundt, over i motsatt kjørefelt og ender med fronten i bergveggen. Helt rolig. Løsne beltet, ut for å finne varseltrekant. Så ser jeg den vraka bilen og skjønner hva som har skjedd. Og hva som KUNNE ha skjedd. Ikke lenger så rolig. Utrolig snille mennesker kommer til. Ordner med Falck, får ringt min kjære, kjører meg til legevakta.

Når jeg omsider kom hjem, mørbanket og skjelven men like hel, tente jeg hjertelykten min. Som et symbol på min takknemlighet. Takknemlig fordi jeg er her med mine kjære rundt meg. Fordi jeg var alene i bilen, og ikke hadde med meg Kaja. Fordi jeg alltid bruker belte. Fordi det ikke kom møtende trafikk. Fordi jeg har mange som bryr seg om meg. Jeg er takknemlig for alt det gode i livet mitt:-)

Jeg måtte bare skrive dette, få det ut av systemet. Nå skal jeg ta det med ro noen dager. Har fått en skikkelig trøkk i nakke og skulder, så det blir nok stille herifra i noen dager. Ønsker dere en fin uke, og kjør forsiktig;-)